For noen vil milde symptomer ende med at man erklæres frisk, mens for andre vil sykdomsforløpet kunne endre seg dramatisk negativt og føre til alvorlig, dødelig sykdom. Her finner du råd om hvordan møte personer som er smittet/rammet, krisereaksjoner, familieperspektiv og sosial støtte.
Hvordan hjelperen bør gå frem
Hjelperen bør på forhånd ha kompetanse, trygghet og ro – slik at man kan møte den rammede på en god og ivaretakende måte. Å få til en god og tillitsfull relasjon vil være avgjørende. Støtte til de rammede innebærer primært psykologisk førstehjelp i akuttfasen. Det må utpekes kontaktpersoner og man må ta proaktiv kontakt med de rammede.
Hjelpen må tilpasses de rammedes behov, og man må identifisere personer som trenger støtte over tid. I det første møtet med den rammede, som kan foregå per telefon, FaceTime eller lignende, vil det være viktig å kartlegge den rammedes her-og-nå-situasjon, og reaksjoner på denne situasjonen.
Mulige krisereaksjoner
Opplevelsen av å være i livsfare eller i en uavklart situasjon som kan føre til alvorlig sykdom eller død, kan gi sterke krisereaksjoner. Slike følelser kan være:
- sjokk/uvirkelighetsfølelse,
- et følelsesregister som pendler mellom sorg og håp,
- å føle seg fremmedgjort,
- vansker med å forstå og akseptere,
- mindre interesse for aktiviteter,
- å bli bevisstgjort egen dødelighet,
- og en følelse av meningsløshet.
Informasjon og omsorg viktig
Det er viktig å gi god, nøktern og faktabasert informasjon, og å være ærlig på hva man vet om situasjonen og hva som er uavklart. Målet med psykologisk førstehjelp er å støtte mestring og tilheling, og å oppdage de som trenger oppfølging over tid. Lag gode kontaktrutiner med den rammede, slik at man kan være med på å fange opp forverring av situasjonen og veilede dem til å få nødvendig hjelp.
Den rammede personen kan oppleve økt aktivering, som kan føre til:
- søvnvansker,
- irritabilitet/sinneutbrudd,
- konsentrasjonsvansker,
- årvåkenhet og vaktsomhet,
- økt skvettenhet,
- og uro, engstelse.
Ulik reaksjonsmåte fra person til person
Måten folk reagerer på kan være svært ulik, selv om man tilsynelatende er i samme situasjon. Dette skyldes individuelle faktorer, som hva man har vært utsatt for tidligere av traumatiske opplevelser, personlighet (om man for eksempel har mye angst, grubler mye og er sårbar), tilknytningshistorie og oppvekst. Livssituasjon med fysisk og psykisk helse, familiesituasjon, økonomi med annet kan spille inn, i tillegg til kjønn og alder.
Å være smittet eller redd for å være smittet kan være som en pågående traumatiserende situasjon. Det er viktig å trygge den rammede personen om at dette i utgangspunktet er normale reaksjoner på noe så unormalt som en pandemi.
Informasjon må gis skriftlig
Den rammede kan være sterkt preget av situasjonen og ha vansker med å oppfatte og/eller huske det som blir gitt av råd. Derfor er det viktig at samme informasjon alltid gis skriftlig i tillegg til muntlig. Informasjonen må inneholde hvem man kan kontakte for å få råd/støtte. Dette gjelder både selve informasjonen om koronaviruset, smitte og -behandling, samt informasjon om mulige psykologiske reaksjoner.
Familieperspektiv og sosial støtte
Personer som er indirekte rammet ved at en av deres nærmeste er smittet/mulig smitteutsatt, slik som barn, ektefelle, partner eller eldre foreldre, vil kunne ha lignende, sterke reaksjoner. Det er viktig å tenke et familieperspektiv og ivareta hele familien.
Sosial støtte fra de nærmeste er en svært viktig faktor i både ivaretakelse og hjelp til mestring av situasjonen. De nærmeste rundt vil også i større grad kunne fange opp atferdsendringer hos den rammede, som sosial tilbaketrekning, dårlig hygiene, selvmedisinering med rusmidler, og så videre. Dermed kan slik problematikk bringes på banen og tas tak i tidlig.
De nærmeste vil også kunne fange opp symptomforverring, som kanskje den rammede selv ikke forstår eller håndterer forsvarlig. Er den rammede aleneboende og har dårlig eller lite sosialt nettverk, er det viktig med ekstra tett oppfølging.
Oppfølging underveis og etterpå
Pandemien kan vare, noe som nødvendiggjør gode rutiner, praktisk støtte og mest mulig ordinær hverdagsaktivitet, som god hygiene og fysisk aktivitet. I en slik situasjon vil den rammede personen eller personene være satt i karantene. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har skrevet godt om stressreduserende tiltak i karantenesituasjonen.
Selv om en smittet person får et mildt sykdomsforløp og blir erklært frisk, kan den psykiske belastningen for denne personen føre til sterke psykiske reaksjoner i etterkant – slik man ser etter andre traumatiserende hendelser. Det er viktig at personen følges opp og eventuelt henvises til det ordinære helseapparatet for oppfølging og eventuelt utredning.
